2 av mine mål på 101/1001 listen er å gå ned i vekt så jeg kan passe inn i noe. Et helt greit mål, sånn egentlig, hadde det ikke vært for min avhengighet av all type ting jeg kan putte i munnen av mat. Brus, godteri, middag, søppelmat, mellommåltider, og listen går videre.
Nå har jeg holdt ut uten brus i over 2 uker, faktisk nesten 3. Jeg har faktisk drikki brus 1 dag oppi hele eksperimentet, men for det første ble den dagen ikke telt med, og jeg drakk 1 glass med sprite, på BURSDAGEN min. Ingenting mer. Og eneste grunnen til at det skjedde, var fordi jeg var på restaurant på bursdagen, og kjøpte drikke som vanlig, som da ble brus. Det var nesten så jeg gav brusen til kjæresten min når jeg kom på at jeg faktisk ikke skulle ha brus, men da sa han; "Du kan da jaggu drikke brus på bursdagen din!", også ble vi enige om å hoppe over dagen, og heller fullføre målet 1 dag senere enn planlagt.
Nå som det har gått såpass lang tid, har jeg ingen store behov for brus lenger. Jeg får ikke noe brussug, noe som er herlig, men jeg vet jo at jeg ikke kommer til å holde meg unna brus resten av livet etter dette. Jeg har to brett med brus i kjelleren, og jeg har intensjoner om å drikke dem. Forskjellen er vel heller at jeg vil holde det til lørdager.
Disse målene jeg har satt opp dog, de er jeg redd for å ikke nå. Jeg er sykelig overvektig. Min bmi er over 50, og jeg har MANGE kilo jeg må ned for å kunne bli kalt normalvektig. Det er skummelt, og ikke minst utrolig trist. Dette er som følge av flere år nå, med trøstespising. Jeg har slitt veldig mye psykisk, og sliter fortsatt, men i mindre grad. Jeg føler at jeg endelig klarer å gjøre små grep for forandring, men ikke store nok.
Jeg har en drøm om å få barn en gang i fremtiden også, og med tanke på et svangerskap, så er det nesten nødvendig at jeg går ned i vekt, så jeg faktisk KAN bære frem et barn. Det er jo så mye større risiko når man er overvektig.
Jeg har tenkt og tenkt på dette med slankeoperasjon. Men jeg kommer frem til samme konklusjon hver gang. Jeg kan ikke tenke meg å gjøre det, rett og slett på grunn av risken for å ikke kunne leve et normalt liv etterpå. Både det å måtte spise bittebittesmå måltider superofte, og det å få masse hud og flapper til overs. Jeg kommer jo alltid til å være løs i fisken, siden jeg er blitt såpass stor som jeg er blitt, men jeg tror det er mer ekstremt når man går såpass fort ned i vekt som ved en operasjon.
Så dra bør jeg kanskje bare smøre meg med tålmodighet? Og vilje til å fortsette med små forandringer som kanskje gjør noe med meg etterhvert. For det MÅ da gjøre noe med kroppen min når jeg har sluttet å drikke brus hver dag, og har begynt og starte dagene mine med en sunn smoothie istedenfor å hoppe over frokost?
Nå har jeg holdt ut uten brus i over 2 uker, faktisk nesten 3. Jeg har faktisk drikki brus 1 dag oppi hele eksperimentet, men for det første ble den dagen ikke telt med, og jeg drakk 1 glass med sprite, på BURSDAGEN min. Ingenting mer. Og eneste grunnen til at det skjedde, var fordi jeg var på restaurant på bursdagen, og kjøpte drikke som vanlig, som da ble brus. Det var nesten så jeg gav brusen til kjæresten min når jeg kom på at jeg faktisk ikke skulle ha brus, men da sa han; "Du kan da jaggu drikke brus på bursdagen din!", også ble vi enige om å hoppe over dagen, og heller fullføre målet 1 dag senere enn planlagt.
Nå som det har gått såpass lang tid, har jeg ingen store behov for brus lenger. Jeg får ikke noe brussug, noe som er herlig, men jeg vet jo at jeg ikke kommer til å holde meg unna brus resten av livet etter dette. Jeg har to brett med brus i kjelleren, og jeg har intensjoner om å drikke dem. Forskjellen er vel heller at jeg vil holde det til lørdager.
Disse målene jeg har satt opp dog, de er jeg redd for å ikke nå. Jeg er sykelig overvektig. Min bmi er over 50, og jeg har MANGE kilo jeg må ned for å kunne bli kalt normalvektig. Det er skummelt, og ikke minst utrolig trist. Dette er som følge av flere år nå, med trøstespising. Jeg har slitt veldig mye psykisk, og sliter fortsatt, men i mindre grad. Jeg føler at jeg endelig klarer å gjøre små grep for forandring, men ikke store nok.
Jeg har en drøm om å få barn en gang i fremtiden også, og med tanke på et svangerskap, så er det nesten nødvendig at jeg går ned i vekt, så jeg faktisk KAN bære frem et barn. Det er jo så mye større risiko når man er overvektig.
Jeg har tenkt og tenkt på dette med slankeoperasjon. Men jeg kommer frem til samme konklusjon hver gang. Jeg kan ikke tenke meg å gjøre det, rett og slett på grunn av risken for å ikke kunne leve et normalt liv etterpå. Både det å måtte spise bittebittesmå måltider superofte, og det å få masse hud og flapper til overs. Jeg kommer jo alltid til å være løs i fisken, siden jeg er blitt såpass stor som jeg er blitt, men jeg tror det er mer ekstremt når man går såpass fort ned i vekt som ved en operasjon.
Så dra bør jeg kanskje bare smøre meg med tålmodighet? Og vilje til å fortsette med små forandringer som kanskje gjør noe med meg etterhvert. For det MÅ da gjøre noe med kroppen min når jeg har sluttet å drikke brus hver dag, og har begynt og starte dagene mine med en sunn smoothie istedenfor å hoppe over frokost?
Jeg får hvertfall fortsette og prøve. Jeg har jo ekstremt lyst til å nå målet mitt om å kunne fly uten å bekymre meg for å la sidepassasjeren kjenne låret mitt inntil sitt hele flyturen.
